Tro og vitenskap - venner eller fiender?

Som ateist var jeg helt overbevist om at alle troende mennesker fortsatt hang igjen i det forrige århundret. Vitenskapen, selve episenteret for intellekt og fornuft, hadde endelig gitt oss svarene på livets store spørsmål. Miraklene som man tidligere mente var bevis for Guds mektige kraft og autoritet kunne nå enkelt og elegant forklares med helt naturlige, materialistiske fenomen. Gud var død. Likevel flokket troende mennesker inn og ut av kirker hver eneste søndag, til min store irritasjon. Kunne de ikke se at Gud var en illusjon?

Vitenskap og tro representerte for meg to absolutte ytterpunkter. Tro var noe fiktivt, oppdiktet, bygd på en fantasi, og uten bevis. Vitenskapen var søket etter absolutt sannhet, basert på grundig observasjon, separat fra alt som kunne assosieres med religion, politikk, eller personlige meninger. Jeg mente at vitenskap var i direkte opposisjon til tro på det overnaturlige, og at disse to ytterpunktene i prinsippet var i krig mot hverandre. Men hvor hadde jeg egentlig fått denne ideen fra? Hvordan kunne jeg si med så stor sikkerhet at tro og vitenskap var uforenelige fiender som nødvendigvis måtte holdes adskilt?

Den vitenskapelige revolusjonen (ca. år 1500 til 1750), perioden som ga oss selve grunnlaget for moderne naturvitenskap, oppsto i den vestlige delen av Europa. Hvorfor akkurat her? Hvorfor ikke i det Romerske riket, eller det Greske intellektualiserte samfunnet som eksisterte tusen år tidligere? De hadde tross alt alle forutsetningene for en lignende revolusjon. Samfunnene var velutviklet, hadde tilgang på nødvendig teknologi, og hadde veletablerte skriftlige dokumentasjonsmetoder. Likevel kom de aldri i nærheten av den vitenskapelige utviklingen som oppsto tusen år senere. Hva var det som var så spesielt med den Europeiske gutteklubben som endte opp med å forandre verden?

Et symposium av anerkjente historikere og vitenskapsmenn peker på kristne verdier i det Europeiske samfunnet som den utløsende faktoren for den vitenskapelige revolusjonen. En Bibelsk tilnærming til universet, en doktrine basert på Gudommelig kreasjon, stipulerte at universet var rasjonelt, organisert, og med forutsigbare lover, nettopp fordi en rasjonell og intelligent Gud hadde skapt det. Denne tanken om et rasjonelt og organisert univers var på ingen måte en ny tanke; Aristoteles (ca. 400 år før Kristus) og Ptolemaios (ca. 100 år etter Kristus) konkluderte begge med det samme, men baserte konklusjonen på uunngåelige logiske prinsipper (logos) istedenfor på troen på en intelligent Skaper.

I motsetning til den Aristoteliske og filosofiske tilnærmingen til universet, så mente ikke de kristne vitenskapsmennene at universets rasjonelle og organiserte natur var en logisk nødvendighet. De fastslo at Gud hadde skapt universet på en spesifikk måte, og at det var en grunn til at Han hadde valgt å skape det på akkurat denne måten. Derfor kunne man ikke forstå universet kun ved bruk av logisk resonnement; man måtte ut og systematisk observere hva som faktisk skjedde. Bare ved å observere fenomener i naturen kunne man lære mer om den underliggende strukturen og lovene som holdt det kosmiske maskineriet gående.

Disse tidlige moderne vitenskapsmennene stipulerte også at fordi universet var skapt av en intelligent og rasjonell Skaper, så var også universet i seg selv intelligent. Det kunne forstås. Mennesket var skapt i Guds bilde (1. Mosebok), og intellektet og rasjonaliteten vår var derfor gitt oss som verktøy for å utforske kreasjonen. Samtidig, på grunn av Syndefallet i Edens hage (også 1. Mosebok), så var rasjonaliteten vår begrenset og ødelagt, og alle våre teorier og hypoteser måtte derfor testes grundig for å kompensere for den menneskelige tendensen til å ta feil. Augustine av Hippo oppsummerte dette jukstaponerte forholdet på mesterlig vis med ordene imago dei og peccatum originis. Mennesket er unikt som kreasjon fordi vi er skapt i Guds bilde, men også unike som arvtakere av Adams originale synd.

I det fjortende århundre, mye takket være Johannes Gutenbergs oppfinnelse av boktrykkerkunsten, ble Bibelen mer tilgjengelig for de kristne, og mange fikk for første gang muligheten til å lese de hellige skriftene på egenhånd. Disse kristne, i likhet med andre tidligere vitenskapsmenn, la også merke til det jukstaponerte gudsforholdet reflektert i imago dei og peccatum originis, og denne forståelsen av sitt eget forhold til Gud preget også det vitenskapelige arbeidet. Utviklingen av en systematisk og empirisk tilnærming til vitenskapen oppsto dermed som en naturlig konsekvens av forståelsen for menneskets feilende natur og begrensede evne til rasjonalitet.

De kristne mennene som preget den vitenskapelige revolusjonen brukte metaforer for å beskrive Guds forhold til naturen på tre ulike måter: en bok, en klokke, og en lov. Bok-metaforen hadde allerede eksistert i lang tid. De tidligste kristne mente at Gud hadde åpenbart seg for mennesket gjennom to bøker: de hellige skriftene (Bibelen), samt naturens bok. Guds kreasjon kunne forstås som levende ord, et vindu til Hans mektige kraft og visdom. Bibelske vers i Salmene 19 og Romerne 1 ble ofte brukt under den vitenskapelige revolusjonen som inspirasjon til en systematisk utforsking, eller lesing, av naturen.

Klokke-metaforen stipulerte at de individuelle komponentene i universet interagerte og var avhengige av hverandre, på samme måte som at alle komponentene i en klokke må jobbe synkront for at klokken skal tikke og gå. Denne strukturen, denne kosmiske klokken, var resultatet av en intelligent Skaper eller Designer. Robert Boyle, ofte ansett som opphaveren av denne metaforen, brøt med tradisjonen ved å hevde at Gud ikke nødvendigvis behøvde å aktivt involvere seg i hvert eneste ledd i urverket, men at urverket i seg selv kunne være selvgående nettopp fordi Gud, med all sin visdom og kunnskap, hadde skapt de nødvendige delene. Boyle hevdet også at de samme intrikate kompleksitetene og elementene av design som finnes i et urverk, kunne også observeres i universet, dog på en kosmisk skala.

Tanken om lover i naturen oppsto som en logisk fortsettelse på klokke-metaforen. Nettopp fordi at universet kunne visualiseres som et enormt, kosmisk urverk, så forventet man også å observere regelmessighet i naturen. Denne regelmessigheten i naturlige fenomen var et resultat av Guds originale design som gjorde disse fenomenene mulig, på samme måte som at regelmessigheten i urverkets tikking og gåing var et resultat av den originale konstruksjonen av tannhjul, rotorer, skruer, og bolter. Naturlovene var oss gitt av en naturlig Lovgiver som sørget for system og orden i skapelsen. Hebreerne hintet til dette nesten 3000 år tidligere, og mange historikere peker på den hebraiske Bibelen som den originale kilden til metaforen. Rasjonelle lover i naturen var en logisk utvidelse av troen på en monoteistisk Gud; én Gud, én lov - orden; flere guder, flere lover - kaos.

Bauter av moderne vitenskap, skikkelser som Johannes Kepler, Galileo Galilei, Robert Boyle, og William Harvey, revolusjonerte sine respektive fagfelt i denne spektakulære vitenskapelige perioden i Europa i det femtende, seisende, og midten av det syttende århundret. Av respekt for disse mennene skal jeg på ingen måte forsøke å oppsummere livene deres eller innflytelsen deres i et usselt paragraf på en nettside. Det finnes utallige ressurser, derav hele bibliotek med bøker, for deg som ønsker å lære mer om forfedrene til den moderne vitenskapen, samt deres liv og lære. Jeg ønsker derimot å trekke frem spesielt én figur i den vitenskapelige revolusjonen og gi han en smule mer oppmerksomhet enn de andre.

Isaac Newton (1643-1727) er for mange best kjent som oppdageren av tyngdekraften. Men hans teologiske tilnærming til vitenskap er ofte minimert eller ignorert i sin helhet. For Newton var hans gudfryktighet og ønske om å lære mer om Guds kreasjon selve drivkraften baks hans vitenskapelige utforsking. Dette kommer tydelig frem i hans mest berømte verk, Principia (mer om dette i en annen artikkel). I løpet av sin levetid skrev han også komplekse teologiske verker, bibelkommentarer, og argumenter for intelligent design (teorien om at universet er skapt av Gud og at vitenskapen peker i favør av dette). Newton skrev totalt over en million ord utelukkende om teologi, i tillegg til mange av de mest revolusjonerende og nytenkende vitenskapelige verkene verden har sett. Som gudfryktig Kristen, og på språkmektig vis, uttalte han seg om teologiske kompleksiteter på måter som svært få kan matche. Blant annet skrev han et helt verk om profeten Daniel og utforsket messianske profetier på tvers av det gamle testamentet. Jeg liker å trekke frem Stephen C. Meyer for å få frem poenger her mer tydelig. Han hadde en mentor på Cambridge University som hadde sagt følgende: "går du glipp av Newtons teisme så går du glipp av alt."

Frem til slutten av det syttende århundret var religion og tro uadskillelige sfærer. Nærmere bestemt var det troen på Gud som motiverte tidlige moderne vitenskapsmenn til å utforske det de mente var Guds kreasjon, Guds gave til menneskeheten. De ønsket å gi ære til sin Skaper ved å lære mer om hva Han hadde skapt, og hvordan Han hadde skapt det. Spoler vi 275 år frem i tid er tanken på å skulle ære Gud ved bruk av vitenskap så langt fra normen som det er mulig å komme. Vitenskapelig teisme er for mange i dag like fjernt som å tro på julenissen. Jeg tror faktisk det er mer akseptabelt å snakke om julenissen enn vitenskapelige bevis for Gud i den norske offentlige sfæren. Hva skjedde? Hva var det som forårsaket en så dramatisk helomvending i tilnærmingen vår til religion og vitenskap?

Newton, og på mange måter også teistisk vitenskap, døde i 1727. Opplysningstiden, rasjonalitetens triumf over religiøs pseudovitenskap, fikk for alvor fotfeste i perioden like etter Newtons død. Endelig kunne vitenskapen løsrive seg fra de religiøse fotlenkene som åpenbart hadde hindret menn som Newton og Galileo Galilei fra å oppdage ekte sannhet om universet de levde i. Vitenskapen trengte overhodet ikke religion; den klarte seg faktisk mye bedre uten. Frontfigurer som Immanuel Kant og David Hume bidro til generell skepsis mot den såkalte gudshypotesen, teorien om at universet var et produkt av intelligent design. Hume ble kanskje best kjent for hans teorier i favør av radikal empirisisme, tanken om at kunnskap kun kan tilegnes ved bruk av de fem sansene våre. Derfor mente han blant annet at mirakler, som beskrevet i Bibelen, var et umulig brudd på naturlovene som vi kunne observere ved bruk av sansene våre.

Charles Darwin, i sitt verk On the Origin of Species fra 1859, ga for første gang en naturalistisk forklaring for de tilsynelatende "designede" elementene i naturen. Ja, ting så designet ut, det var han enig i, men dette var resultatet av millioner av små, genetiske, adaptive endringer over millioner, omså billioner av år. Mennesker, dyr, og alle andre komplekse skapninger stammet fra en felles genetisk stamfar, antakeligvis en enkel, encellet organisme (mer om hvorfor denne teorien ikke gir mening i en annen artikkel). Videre skrev Karl Marx og Sigmund Freud iherdig i favør av et deterministisk og materialistisk verdenssyn i sine respektive fagfelt og politiske sfærer. Freud ble blant annet kjent for teorien om at menneskets forhold til Gud var en ønsketenkning, et fiktivt farsforhold som kompenserte for defekte farsfigurer i våre virkelige liv, derav hans berømte sitat: "Gud skapte ikke mennesket; mennesket skapte Gud."

Det er kanskje ikke så overraskende at naturalistiske og materialistiske teorier som disse har preget vår forståelse av forholdet mellom tro og vitenskap. Per dags dato er det liten tvil om at Darwinisme og andre naturalistiske verdenssyn representerer normen, samfunnets status-quo. Evolusjonsteorien til Darwin er den eneste som undervises i norske skoler, og alle forsøk på å stille spørsmål ved teoriens vitenskapelige legitimitet stemples automatisk som en konspirasjonsteori. Det er som om selve definisjonen vår at vitenskap har gjennomgått en radikal endring de siste hundre årene. Vitenskapelige bestrebelser anses kun som legitim og verdig av vurdering dersom teoriene som beskrives kan forklares med utelukkende materialistiske og naturlige fenomener. Intelligent design defineres som pseudovitenskap og latterliggjøres i media nettopp fordi fagfeltet forsøker å gi en forklaring på observerbare fenomener utenom det materialistiske. Hvilke konsekvenser får dette for evnen vår til å følge retningen som vitenskapelige bevis faktisk leder oss?

En innsnevret definisjon av vitenskap kan få katastrofale konsekvenser for vår forståelse av det enorme og komplekse universet vi befinner oss i. Hvis vi begynner alle våre vitenskapelige bestrebelser med en forutinntatt mening om at det overnaturlige og ikke-materialistiske per definisjon er umulig, så er vi kanskje ikke så objektive og opptatt av sannhet som vi ønsker å være. Et akademia som hevder å være så fundamentalt i mot tro viser seg å være overraskende ideologisk i sin tilnærming og vurdering av det som burde være objektive fakta og vitenskapelige observasjoner. Hva er det vi er så redde for egentlig? Hva er det som hindrer oss i å se objektiv på informasjonen som legges frem? Hvorfor insisterer vi på en så dogmatisk fremstilling av vitenskapelige bevis?

De neste ukene kommer jeg til å presentere en rekke vitenskapelige oppdagelser som utfordrer det såkalte neo-Darwinistiske (eller ny-ateistiske) verdenssynet som preger vårt norske samfunn. Har det sekulære, materialistiske imperiet innenfor vitenskapen virkelig svarene på viktige spørsmål som universets begynnelse, finjusterte naturkonstanter, den første livsformen, og evolusjon?